 |
 |
|
|
|
Røldal
Ein liten grammatikk
Bøyingsverket Substantiv
Hankjønn
Det dominerande bøyingsmønstret for hankjønnsorda blir vist nedafor. Ein del ord i denne gruppa endar på -e i oppslagsforma (låve), mens andre ikkje gjer det (fisk). Me har difor plassert e-en i ein parentes:
Det vil seia at fisk og låve blir bøygde slik:
Ei gruppe hankjønnsord har e i fleirtalsendingane:
Slik går m.a. sau og sekk, altså på denne måten:
Avvikande bøying frå dette i hankjønn finn ein i:
Ein del ord som endar på dei trykklette stavingane -ar og -edl, følgjer første bøyingsmønsteret, men dei får samandraging i fleirtal:
På grunn av at endinga -en i ogedlen står etter -l, blir ordet i bestemt form eintal uttalt ogedlʼn, jf. Lydmønster. Hokjønn
Dei fleste sterke hokjønnsorda har dette bøyingsmønstret:
Dermed får orda skål og grend slik bøying:
Dei svake hokjønnsorda blir bøygde slik:
Svært mange hokjønnsord følgjer eit anna mønster, som har vokalen -a i fleirtal:
Slik bøying har f.eks. myr og erig:
Desse orda har avvikande bøying frå dei to hovudmønstra i hokjønn:
Inkjekjønn
Inkjekjønnsorda har desse bøyingsmønstra:
Orda hus og egg får dermed denne bøyinga:
Dei orda som endar på ein trykklett -e i oppslagsforma, følgjer dette bøyingsmønstret:
Somme ord får ei spesiell bøying:
Palatalisering
Palatalisering kallar me det at ord som tak heiter tae, dag heiter dajen, ståg heiter stånja og legg heiter leen i bestemt form eintal. Ein k eller ein g framom endingane som blir nemnde i punkta nedafor, blir altså skifta ut med ein annan konsonant slik at k alltid blir skifta ut med (jf. tak), mens g blir bytt ut med etter kort vokal (jf. legg) og med j etter lang vokal (jf. dag og etter n/ (jf. ståg). I substantiva skjer denne palataliseringa framom endinga i desse tilfella:
|