Fredag 14. desember 1990 ble det i Høyteknologisenteret i Bergen arrangert et diskusjonsseminar som tok for seg interaktiv video i språkopplæring. Seminaret ble arrangert av førsteamanuensis/forsker-NAVF Signe Marie Sanne i regi av NAVFs edb-senter for humanistisk forskning. Seminaret var annonsert i universitets- og skoleorganer, og det deltok rundt 20 språklærere. Det var ingen forutsetning å ha edb-kunnskaper for å delta, målsetningen var for det første å gjøre mediet - interaktiv video - kjent for lærerne, for det andre å diskutere hvilken utnyttelse det er fornuftig å gjøre av dette nye mediet.
Som utgangspunkt for diskusjonen ble Sannes prosjekt for italienskopplæring grundig demonstrert (se HD nr. 3-90). Siden dette systemet primært er en arbeidsstasjon hvor hver elev/student arbeider alene, var dessuten cand.mag. Ingrid Hatlestad spesielt invitert for å snakke om lærerens muligheter til å kontrollere elevens ytelser. Hun viste eksempler fra egenutviklede edb-programmer hvor programmet førte resultatene av elevaktivitetene i en loggbok, hvor noe var tilgjengelig for bare læreren og noe kunne sees av eleven selv.
I løpet av dagen fikk deltagerne informasjon om forskjellige anvendelser av en eksisterende videoplate, fra den rimeligste løsning med bare vanlig fjernkontroll, via en anvendelse med lyspenn/strekkoder, en toskjermsløsning og endelig en ‚nskjermsløsning med video, tekst og grafikk på samme skjerm. Det ble også orientert om europeisk og amerikansk videoformat, og muligheten for å skaffe videoplater som kan egne seg til bruk i språkopplæring.
Det meste av diskusjonen dreide seg om utnyttelsen av videomaterialet, hvorvidt læreren burde konsentrere seg om spørsmål og aktiviteter knyttet til språklig opplæring, eller burde gi spørsmål om elementer i kommunikasjonssituasjonen, ekstralingvistiske faktorer, kulturelle faktorer o.a. For en dokumentarfilm ville det være aktuelt å mate inn tekster som kunne ytterligere utdype det som ble vist på videoen.
Man kom også inn på hva slags type aktiviteter som kan knyttes til et slikt opplegg: Utfyllingsoppgaver, flervalgsspørsmål, ordning i riktig rekkefølge av ord/setninger, rekonstruksjon av en tekst som først vises. For yngre elever ville det være aktuelt å utnytte språkmaterialet i spill, kanskje av typen Hangman, eller i kryssord. Det er lærerens fantasi som setter grenser for nye aktiviteter og nye måter å utnytte videoplaten på.
Det ble også diskutert hvorvidt det er ønskelig at programmet gir eleven anledning til muntlig produksjon, f.eks. ved innspilling av elevens stemme og sammenligning med en innspilt stemme, eller ved at eleven kan overta en av aktørenes replikker. Teknisk sett representerer dette idag ikke noe problem.
Deltagerne så fordelen ved å knytte skriftlige aktiviteter til videomaterialet, med den øyeblikkelige feedback som datamaskinen gir, og med forsterkning i form av visning av nettopp den talesekvensen eleven arbeider med. De mente også at det var fordel å ha både manus, grammatikk og ordbok tilgjengelig for et museklikk til ethvert tidspunkt, og mente at eleven ville benytte seg av dette i langt større grad enn tilsvarende papirutgaver som var tilgjengelig på pulten.
