Dette seminaret var en del av det evalueringsarbeidet som pågår ved NAVFs edb-senter for humanistisk forskning. Direktør, Jostein H. Hauge åpnet seminaret med et ønske om at deltakerne ville beskrive sine fagområder og utviklingen videre framover på en slik måte at det kunne bidra til å avklare behovet for tjenester fra Senteret.
Seminardeltakerne kom fra HF-fakultetenes edb-seksjoner og fra en rekke humanistiske institutter ved universitetene - med hovedvekt på språkfagene. Deltakerne hadde derfor ulike opplevelser av forholdet mellom humaniora og edb-bruk, og presenterte en variert ønskeliste for Senterets videre arbeid. Edb-bruken i humanistiske fag er kanskje bare i sin barndom. Enkelte fagmiljø er fremdeles lite interessert i edb, men ettersom utstyret har blitt kraftigere og billigere, lagrer mer og tar mindre plass på skrivebordet, har det blitt flere og flere edb-brukere også blant humanistene. Kostnadene er et av de store problemene for humanistiske forskere som tradisjonelt har hatt lite utstyrsbehov sammenliknet med andre grupper. Men en deltaker mente at humaniora i årene som kommer vil få et utstyrsbehov som kan sammenliknes med det naturviterne fikk i forrige århundre. Fagene vil kreve laboratorier for forskning og undervisning. Kirsti Rye Ramberg fra Edb-tjenesten for humanistiske fag, UNIT-AVH, tok opp rammebetingelsene for edb i de humanistiske fag. Hun mente faktorer som budsjett, personell og tilgjengelighet av maskinressurser var vanskelige, men ikke håpløse å påvirke. Det var langt vanskeligere å påvirke utviklingen av maskinvare og kommersiell programvare.
Tidlig på 80-tallet sa en gjerne: Tenk hva vi kunne fått til hvis maskinene var slik. I dag utvikles stadig kraftigere og rimeligere maskiner, som ikke setter grenser på samme måte som tidligere. Utfordringen er både å se de nye mulighetene og å formidle dem til andre. Ellers går det slik som en nå opplever mye av innen multimedia. Multimedia ser ut til å ha "tatt av" (i hvert fall hvis en kan konkludere ut fra den spalteplass den får), men utviklingen er kommersielt drevet. Humanistene plukker smuler som så flikkes på for å imøtekomme deres behov. Ramberg ville ønske at humanistene i langt sterkere grad enn i dag kunne bidra med sin kompetanse når standardene ble definert. Dessverre opplever vi at humanistene til tider lar seg blende av teknisk briljanse. Også humanistiske fagmiljø har arrangert seminar over multimedia, der teknikken stod i sentrum uten noen pedagogisk og faglig referanseramme. Det ideelle ville være om pedagogikk, fag og forskningskompetanse kunne spille sammen. Hvordan kan vi komme på offensiven med vår kompetanse? Hvordan kan Senteret og universitetenes edb-tjenester hjelpe?
Generelt ble det oppfattet som viktig at Senteret synliggjør seg mer i brukermiljøene, bl.a. ved at medarbeiderne besøker disse miljøene og demonstrerer maskin- og programvare for å skape interesse for edb.
Julie Feilberg, Inst. for anvendt språkvitenskap, UNIT-AVH, tok utgangspunkt i to grupper brukere (eller potensielle brukere) - de vitenskapelig ansatte og de edb-kyndige. Hun ga følgende beskrivelse av en gjennomsnittlig vitenskapelig ansatt: Han kan WordPerfect, har kanskje et WordPerfect-kurs, har kanskje kjøpt manualen, men kjenner ikke andre tekstbehandlingsprogrammer. Han kjenner f.eks ikke id‚behandlingsprogrammer som Framework, PC-outline og MORE. Han vet ingenting om presentasjonsprogramvare, og lager sine transparenter med tusj. Han kjenner ingen programmer for datastøttet læring innen sitt fag og vet ikke hvordan slike programmer fungerer. Han vet ikke hva multimedia betyr og hvordan denne teknologien brukes. Han vet ikke hvordan databaser brukes. Nye generasjoner av studenter har et visst forhold til edb, og vil f.eks gjerne bruke edb i oppgaveskriving. Mange ansatte viker imidlertid unna. Feilberg så et behov for å informere denne gruppen, og for å vise dem hvilke hjelpemidler som finnes, f.eks video til bruk i undervisningen. Det er imidlertid vanskelig å få gruppen med. Feilberg ønsket derfor hjelp til å inspirere, og hun ønsket en oversikt over hvem som gjør hva innen de enkelte fag. Hun så gjerne at en historiker, en musikkviter, etc kunne vise hvordan disse bruker edb i det daglige. De ansatte må informeres om utstyr og verktøy det ikke tar lang tid å sette seg inn i og få nyttige resultater ut fra. De ansatte må se den umiddelbare nytten i å bruke den nye teknologien.
For å makte en slik oppgave må Senteret imidlertid rydde mye av dagens aktiviteter unna. Annen informasjonsvirksomhet vil måtte lide. Senteret skal likevel ikke ha alt ansvar for at relevant informasjon kommer ut. Jan Oldervoll, Inst. for samfunnsvitenskap, UiTø, mente at edb-tjenestene må stå for mye av informasjonsformidlingen.
Bjørn Sørenssen, Inst. for drama, film og teater, UNIT-AVH, påpekte en annen bekymringsfull situasjon, nemlig et gap mellom studentene og de lærere som ønsker å bruke teknologien i undervisningen. Studentene er ikke slike datafreakere som mange tror. Ofte begrenser deres kunnskap seg til tekstbehandling. Han etterlyste en edb-alfabetiseringskampanje også for studentene.
Flere deltakere fremhevet bestemte fagfelt eller kunnskapsområder. Mange mente at Senteret burde fungere som et nasjonalt kompetansesenter innenfor multimedia/hypertekst/hypermedia/interaktiv video, og innenfor bildeprosessering. Eksempelvis var det en deltaker som foreslo at Senteret laget en multimedia-plate for å sette denne teknologien på dagsorden. En av Senterets edb-konsulenter foreslo da Snorres Kongesagaer med lyd, bilder og evt. video som emne for en CD-ROM. Materiale kunne hentes fra andre historiske kilder, skuespill og hørespill. En slik plate kunne selge bra også utenfor spesialistenes rekker.
Lyd og tale ble nevnt som eksempel på et område der Senteret ikke har satset så mye som ønskelig, mens Senteret allerede har gjort en god del arbeid innenfor OCR - Optical Character Recognition - innscanning og automatisk gjenkjenning av tekst. Det ble en viss diskusjon om Senteret skulle arbeide med pedagogikk. Det ble hevdet at forskning og undervisning - innhenting og formidling av informasjon - var nært forbundet. Senteret har ellers arbeidet lite med de pedagogiske sidene av edb-bruken. Unntaket er at Senteret huser en forsker-NAVF som er i ferd med å fullføre et undervisningsopplegg basert på interaktiv video.
Fjernundervisning er også et arbeidsfelt der det er et åpent spørs- mål om Senteret bør sette inn ressurser.
Blant forslagene til konkrete oppgaver som Senteret burde ta seg av, var det mange som gjaldt informasjonsformidling. Deltakerne merket seg med interesse at Senteret nå har lagt til rette elektroniske postsystem og oppslagstavler der det kan knyttes kontakt mellom brukere i inn- og utland. Senteret har operativ en filtjener for engelsk språkmateriale, programmer for språkbehandling og informasjon om Senteret som benyttes av forskere fra hele verden. Senteret ser klart behovet for å få ut informasjon om slike opplegg for elektronisk post. Etterhvert har mange fått nødvendig utstyr og programvare for kommunikasjon, og tiden er kanskje moden for mer utstrakt bruk av slike system. Richard Pierce, Klassisk institutt, UiB, mente at noe av det viktigste med edb var muligheten for å komme seg ut av "humanioras lukkede verden" og få impulser fra forskere som arbeider med liknende problemstillinger innenfor andre fag. Han tenkte på alle de utgravninger som ikke er publisert, og så fram til en ny form for publikasjon, der denne informasjonen gjøres tilgjengelig over nettet.
Han ønsket større mengder informasjon lagret sentralt og tilgjenge- lig for forskeren. Han ønsket seg tilgang til elektronisk lagrete innholdsoversikter fra tidsskrifter på mange fagfelt, også ikke-humanistiske. Hele artikler burde også være tilgjengelig elektronisk. Til alt dette trengs det en organisasjon. Han var oppmerksom på de økende muligheter det er for å ta store informasjonsmengder inn lokalt på sin egen maskin. Et annet forslag som gjaldt informasjonsspredning, gikk ut på å gi fagpersoner mulighet til å være ved Senteret en viss tid for å tilegne seg kompetanse som de kunne bringe tilbake til fagmiljøene. I den grad dette vil gjelde frikjøp av forskere, er det kanskje ikke Senterets oppgave å formidle slike ønsker overfor NAVF. En annen mulighet er å engasjere stipendiater. Nå har Senteret en ordning for forskere/ NAVF som knyttes til Senteret i 1-3 år, men kortere stipendopphold ved Senteret ville også være nyttig.
Pierce foreslo at Senteret skulle hente inn som stipendiater egnede personer fra miljøer med behov, for så å sende dem dit den nødvendige kompetansen ligger, det være seg Nansen-senteret, Multimedielaboratoriet ved UNIT-AVH eller andre steder. Etterpå må personene tilbake til Senteret og formidle erfaringene og kunnskapen via filserveren. Det skal altså være en rundreise fra hjemsted via "lærested" til formidlingssted.
Det ble også foreslått at Senteret skulle gjøre mer for å utvikle faste produkt og tjenester: digitaliserte kart, databaser, bibliografiske databaser og dataleverandørvirksomhet … la Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste. Senteret burde også se oppbyggingen av et norsk tekstkorpus som et satsingsområde.
En del av innleggene omhandlet utstyrsparken. Humanistiske forskere får nå et økende behov for utstyr. Studentene må også være med i denne utviklingen og må få adgang til maskinvare og opplæring.
Jan Oldervoll ønsket seg en historisk arbeidsstasjon - hvor forskeren kan arbeide med varierte data og mange typer programvare. Mye kommersiell programvare kan brukes i historiefaget, men ikke alltid uten problemer. Oldervoll er med i en europeisk gruppe som skal vurdere hva som kan brukes og hva som må utvikles. Hypertekst og hypermedia kan brukes, men analysedelen av slike systemer er altfor primitiv. Blob (binary large object - en type databasefelt som kan lagre vilkårlige, store dataobjekter, f.eks digitaliserte bilder og kart) kan brukes til å lagre andre objekter i vanlige databaser, men skikkelig programvare er egentlig ikke på markedet ennå. Jan Oldervoll mente kommersiell programvare ikke kan dekke alle historikernes behov. Dette er ikke bare fordi historikerne er spesielle (for det innrømmet han at de er), men også fordi historiske data er spesielle.
Oldervoll påpekte også behovet for feiltolerante systemer, dvs systemer som tåler data med feil og unøyaktigheter. Dagens systemer er ikke feiltolerante nok. Han så behovet for en annen logikk enn den som stort sett gjennomsyrer datasystemer. Han har selv blitt glad i fuzzy-logikk, men mener den er vanskelig å legge inn i systemer. (Fuzzy-logikk: F.eks at et utsagn ikke nødvendigvis må være sant eller usant, men kan ha en verdi et sted i mellom.)
En stor grad av integrasjon er nødvendig pga at historikeren ønsker mange kilder på en gang. Nettverk er også viktig. Historikere blir etter hvert avhengige av nasjonale og internasjonale nettverk. Det er nødvendig å ha en institusjon med spisskompetanse. Bildebehandling og multimedia er områder av felles interesse for hele spektert av humaniora. Interaktiv video (IV) er en investeringstung aktivitet, der utstyret dessuten ikke har blitt særlig mye billigere med årene. Kostnadene fører til at det bare har blitt gitt "klattbevilgninger" til IV-tiltak. Senteret fikk ros for sin innsats for å introdusere IV. Det ville kanskje være mulig å oppnå innsparing nasjonalt hvis Senteret ble et laboratorium for utprøving av ulike teknologier, slik at ikke alle miljøene må investere i dyrt utstyr. IV gir interessante muligheter, men det er usikkert hvilken teknologi som vil bli dominerende.
Lise Opdahl, Engelsk institutt, UiB, mente at undervisningen i fremmedspråk vil forandre seg svært mye. De første fem årene vil undervisningsprogrammene ha en støttefunksjon, og endringen vil ikke være så radikal, men i løpet av en tiårsperiode vil arbeidsmåte og evalueringsformer bli så mye endret at lærerkrefter vil bli frigjort fra rutinearbeid. Opdahl så til og med for seg at studenter kunne levere inn disketter ved eksamen, og at et program kunne gi besvarelsene et automatisk evalueringsforslag.
Opdahl kritiserte dagens språklab. Lærere med store grupper får for kort tid til å veilede hver student, og studentene kan risikere å bruke tiden på å øve inn feil. Hun ønsket seg digitale lab'er med lærerens eller en innfødts stemme. Det finnes allerede programvare som kan kontrollere og korrigere studentens uttale. For døve og tunghørte finnes systemer som gir tilbakemelding på om vokaler er riktig uttalt.
Det kom også et forslag om at Senteret kunne låne ut maskiner og programvare, men en slik oppgave må i tilfelle vurderes av Senterets styre/RHF.
Flere av deltakerne mente det var ønskelig med et Senter som kunne fungere som "lokomotiv" og utvikle spisskompetanse på bestemte områder over kort tid. Det ble hevdet at Senteret tidligere hadde spredt ressursene over for mange felt. Det måtte - med en spissformulering - "være riktigere å sette 3 personer på en sak i 2 år". En slik satsing kunne gi resultat. Jan Oldervoll ville ikke se på Senteret som en institusjon som skal produsere ting. Da ville Senteret bli halvgodt. Et godt Senter er mer et slags grensesnitt. En fornuftig bruk av edb i historie forutsetter en historiker, men denne har bruk for bl.a databaseteknikk, multimedia og interaktiv video, og gjerne tunge teknikker som bildeanalyse, semantisk analyse, språkoversettelse, osv. I en historisk arbeidsstasjon trengs alle disse komponentene, men problemet er å vite hvor de finnes. Hvem har tid til å finne ut, og å hjelpe?
Problemet med Senteret i dag er at de er for tunge på edb-siden og for lette på den faglige. Oldervoll ønsket at Senteret skulle være et forum hvor en kan møte personer som ikke bare har edb-bakgrunn, men også fagfolk, som historikere.
Hvis Oldervoll hadde disponert Senterets budsjett, ville han brukt det slik at det for det første kunne være til stede en del fagfolk på halv til hel tid. For det andre ville han ha en god del edb-folk som støttespillere til fagfolkene. Edb-folkene måtte makte både å holde seg orientert og å kunne videreformidle kunnskapene. Han ville imidlertid kutte ut "brød-og-smør"-oppgaver, som han sa. Andre kan ta seg av problemer på lavere nivå. Senteret skulle virkelig bli et spiss-senter. En forutsetning er imidlertid en bredde på fagfolkene en får inn. Oldervoll ville med en slik modell vente at 1/3 av prosjektene ble vellykket, og mente at det var bra! Mye mer ville komme ut av de midler som ble investert på denne måten enn tilsvarende investeringer ellers i forskningsverdenen.
Noen av deltakerne mente det var et behov for å avklare ansvarsfordelingen: når kompetansen var kjent, burde Senteret kunne overlate ansvaret for den videre formidlingen til HF-fakultetenes edb-seksjoner og de enkelte institutt. Senteret burde alltid kunne være i forkant med å utprøve ny teknologi og fortelle om den, men deretter legge oppgaver bak seg og overlate til fagmiljøene å anvende kunnskapene.
Avslutningsvis sa direktør Hauge at det antakelig ville bli nødvendig å redusere Senterets arbeidsområder og konsentrere innsatsen på færre felt. Ved dette kan gode sider ved Senterets virksomhet bli skadelidende for at de beste skal styrkes.
